– modell for nasjonale helsetjenester?

Toscana-regionen i Italia har i flere tiår utviklet en modell for integrering av naturterapi og komplementær behandling i det offentlige helsevesenet. Gjennom regulering, forskning, kompetansekrav og offentlig styring har regionen forsøkt å møte en økende etterspørsel blant befolkningen, samtidig som pasientsikkerhet og kvalitet ivaretas.

Erfaringene reiser spørsmål om også Norge bør vurdere en mer integreringsorientert tilnærming til feltet.

Av naturterapeut MNNH Svein Johannessen

Selv om det italienske helsevesenet er universelt og finansiert via skatt (statlig og regionalt), er ansvaret for organisering, drift og levering av helsetjenester i stor grad desentralisert til godt og vel  20 ulike regionale helsesystemer, underlagt en nasjonal ramme – Servizio Sanitario Nazionale (SSN) – som definerer «essensielle omsorgsnivåer» som er et minimum av tjenester alle regioner er pålagt å tilby sine innbyggere. Hver region har ansvar for planlegging, budsjettering og forvaltning av sine helsetjenester og organiserer tjenestene gjennom lokale helseforetak som har ansvar for primærhelsetjeneste, forebygging og sykehusbehandling.

Denne måten å organisere helsetjenestene på har gitt Toscana-regionen mulighet til å utvikle egne helsepolitiske strategier og pilotprosjekter innen integrativ medisin og sørge for at fagfeltene kan reguleres, kvalitetsikres og integreres innenfor offentlig helsetjeneste når bestemte krav er oppfylt. Siden slutten av 90-tallet har regionen gradvis utviklet en modell der ikke-konvensjonelle, naturterapeutiske og komplementære behandlingsformer er inkludert i det offentlige helsetilbudet.

Rapporten Complementary medicines in the Tuscan regional healthcare system (2023) utarbeidet av Regional Centre for Integrative Medicine (RCIM) gir et innblikk i hvordan naturterapi og komplementær behandling kan integreres i offentlige helsesystemer og oppsummerer de mest relevante trinnene og de viktigste regulatoriske tiltakene Toscana-regionen har iverksatt for denne type integrering.

Utbredt bruk i befolkningen

Rapporten fra RCIM dokumenterer at omtrent én av fem innbyggere i Toscana allerede var kjent med naturterapi og komplementær medisin, og at over 12 % hadde benyttet seg av naturterapeutiske terapiformer selv. Rapporten beskriver samtidig høy tilfredshet blant brukerne, noe som peker på at tilbudet oppleves som relevant og nyttig for pasientene.

Som i mange andre europeiske regioner, anerkjenner toskanske helsemyndigheter at store deler av befolkningen bruker terapiformer som homøopati, akupunktur og urtemedisin – ofte parallelt med konvensjonell behandling. I stedet for å late som om feltet ikke eksisterer, eller plassere det utenfor den offentlige helsetjenesten, ønsket regionen å etablere offentlig kontroll, kvalitetssikring og tryggere pasientforløp ved bruk av disse behandlingsformene.

Utgangspunktet for integreringspolitikken var derfor ikke ideologisk støtte til naturterapi og komplementær behandling, men et helsepolitisk spørsmål: Hvordan regulerer man et felt som befolkningen allerede benytter?

Toscana valgte å møte etterspørselen blant annet gjennom offentlig regulerte klinikker, integrering i primærhelsetjenesten, krav til dokumentasjon og kompetanse, samarbeid mellom leger og naturterapeutiske utøvere samt forskning og evaluering.

Regional autonomi og institusjonalisering

Rapporten fra RCIM beskriver hvordan Toscana-regionen over tid har bygget opp offentlige tilbud innen blant annet akupunktur, homøopati og urtemedisin, integrert i det regionale helsesystemet. Det mest interessante er kanskje ikke behandlingsformene i seg selv, men måten regionen har valgt å møte fenomenet på politisk – noe som representerer et særegent og innovativt initiativ, ikke bare på nasjonalt nivå, men også i Europa.

Det mest slående ved rapporten er graden av institusjonalisering. Klinikkene er lokalisert både i private praksiser inne på sykehusene og i egne poliklinikker for naturterapi og komplementær medisin – særlig rettet mot kroniske lidelser, smertebehandling, kvinnehelse og palliativ støttebehandling.

Løsningen de har valgt samsvarer med Verdens helseorganisasjon (WHO) sitt strategidokument Traditional Medicine Strategy 2025–2034 som peker på at naturterapi og komplementær medisin er en viktig helseressurs globalt, og at medlemsland bør utvikle regulatoriske systemer, utdanning, forskning og «hensiktsmessig integrering» der det er faglig forsvarlig. WHO ber ikke myndigheter om å ukritisk omfavne alt som faller inn under naturterapi og komplementær behandling, men ber dem om å ta feltet på alvor.

Helsepolitisk styrke og profesjonsmessig utfordring

En viktig styrke ved Toscana-modellen er koblingen mellom klinisk praksis og offentlig styring. Integreringa er ikke overlatt til enkeltaktører, men forankret i regionale helseplaner og lovverk. Dette har muliggjort etableringen av tverrfaglige miljøer, inkludert et eget sykehus for integrert medisin – Ospedale F. Petruccioli i Pitigliano – hvor konvensjonell behandling og naturterapeutiske behandlingsformer anvendes parallelt.

Samtidig peker rapporten fra RCIM indirekte på noen av de sentrale utfordringene ved slik integrering. Reguleringa i Toscana er i stor grad medisinsk forankret, hvor naturterapi og komplementær medisin i hovedsak utøves av autorisert helsepersonell. Mens naturterapeuter og andre alternative behandlere kan operere privat, er det formelle, offentlig anerkjente og regulerte tilbudet for komplementærmedisin i Toscana forbeholdt autorisert helsepersonell. Leger som praktiserer disse metodene, må ha spesifikk utdanning og være registrert i egne lister hos den regionale legeforeningen.

Dette reiser spørsmål om profesjonsgrenser, kompetansekrav og hvordan ulike fagtradisjoner best kan samhandle innenfor ett og samme system – ikke minst i Norge hvor svært få leger har naturterapeutisk kunnskap og kompetanse.

Da er det mer realistisk å sørge for at Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) fortsetter det allerede forespeilete arbeidet om å innlemme utvalgte naturterapeutiske faggrupper som autorisert helsepersonell – på lik linje med naprapater, osteopater og paramedisinere, som fikk beholde fritak fra mva for sine tjenester, og som ble inkludert som autorisert helsepersonell i mai 2022. I den forbindelse vil det være å foretrekke at det åpnes opp for autorisasjon av en egen naturterapeutisk fagprofesjon i stedet for å skulle forholde seg til et titalls ulike behandlingsformer slik NNH har nedfelt i Strategisk handlingsplan for 2026-2028.

Hva kan vi lære av den toskanske modellen?

Toscana viser at det er mulig å kombinere pasientsikkerhet med integrering, å stille tydelige krav til utdanning, å utvikle forskning parallelt med praksis og bruke naturterapi og komplementær behandling innen offentlig helsetjeneste uten at det kommer i konflikt med konvensjonell behandling.

Helsetjenesten i Toscana illustrerer ikke først og fremst en naturterapeutisk og komplementærmedisinsk modell. Regionen viser til et helsevesen som har valgt å stille spørsmålet om hvordan det naturterapeutiske fagfeltet kan utvikles og hvordan møte realitetene med styring, struktur og faglige rammer i stedet for å regulere den type behandling utenfor den offentlige helsetjenesten. Modellen viser at integrering ikke nødvendigvis handler om mindre kontroll, men om mer offentlig styring, tydeligere kvalitetskrav og sterkere faglige strukturer.

For naturterapeutiske fagmiljøer er rapporten særlig interessant fordi den viser at integrering ikke bare er et teoretisk ideal, men også en praktisk mulighet – forutsatt politisk vilje, regulatorisk rammeverk og langsiktig satsing. Toscana fremstår som et eksempel på hvordan naturterapi og komplementær medisin kan inngå i et offentlig helsevesen uten å skape konflikt og uten å miste sin faglige egenart, samtidig som kvalitet og pasientsikkerhet ivaretas.

Kilder:

Regional Centre for Integrative Medicine (2023)
Complementary medicines in the Tuscan regional healthcare system
https://homeopathyeurope.org/downloads/Italy-CAM-Tuscany.pdf

World Health Organization (2025)
Global traditional medicine strategy 2025–2034
https://www.who.int/publications/i/item/9789240113176

European Review for Medical and Pharmacological Sciences (2016)
The healthcare service in Italy: regional variability
https://www.europeanreview.org/wp/wp-content/uploads/The-healthcare-service-in-Italy-regional-variability.pdf

Noske Naturterapeuters Hovedorganisasjon (2026)
Strategisk handlingsplan 2026-2028
https://nnh.no/wp-content/uploads/2024/05/Strategisk-handlingsplan-2026-2028.pdf