-Helt fra midten av 60-tallet har min familie vært brukere av naturterapi. Ikke på grunn av noen spesiell overbevisning, men på grunn av søk etter helsehjelp når besøk hos lege ikke ga ønsket resultat.
Intervju med naturterapeut MMNH Terje Varpe:
«Husk at en ikke må oppfatte andre terapeuter som konkurrenter! Se heller på dem som kollegaer»
I samtale med John Petter Lindeland
Eksempler er min far med nyrestein, mine søstre etter gjentatte oppstikkinger av ører uten å bli bra – som oppsøkte han som hjemme hos oss gikk under navnet Porsgrunnsdokteren, altså homøopat Robert Scott Nilsen.
Selv ble jeg behandlet av han for at jeg aldri ble helt bra igjen etter trippelvaksine. Konstant feber i flere måneder etter stikket gjorde at jeg også ble tatt med hit. Dette husker jeg selvsagt ikke noe av, og kun blitt fortalt i ettertid. Likevel det ble aldri slik at vi oppsøkte forskjellige former for naturterapi før vanlig medisin var forsøkt. Heldigvis var vi generelt ganske friske og hadde forholdsvis lite bruk for helsehjelp.
En episode fra tidlig i tenårene har også brent seg litt inn i hodet mitt. Vi var på hytta og hadde med oss en kollega av faren min. Jeg var forkjøla og lå stort sett på sofaen. Kona til denne kollegaen begynte å trykke meg mellom tærne og mente at dette liksom skulle hjelpe. For oss ble det mer dokumentasjon på at vedkommende var litt «skrull». Om trykkinga hjalp kan jeg ikke huske.
Noe seinere i livet fikk faren min hjerteproblemer. Samme kollega forsøkte en stund å få faren min til å bruke soneterapi for dette. Men det ble ikke noe av det før kollegaen bare bestilte en time til han. «Ja, ja. Jeg får jo ta en tur for å stoppe kjeften på denne masete kollegaen» – sa faren min og reiste en tur til Kristiansand for behandling – uten noen annen tanke enn å ta bare den ene timen. Uka etter reiste han ned igjen. Denne gangen sammen med min mor. Skepsisen mot soneterapi var borte. Terapeuten hadde gjort stort inntrykk. Neste time var det satt av tid til oss unge også. På den tiden hadde jeg pådradd meg såpass ryggproblemer at gymtimene på skolen var vanskelig å gjennomføre. En håndballkamp satte en stopper for det. En kamp mot et relativt tøft lag hvor jeg som linjespiller fikk gjentatte slag med knyttneve mot nyreregionen. Jeg forsøkte meg i en kamp etter det, men det ble slutten på min håndballkarriere. En rekke behandlinger og undersøkelser ga ingen resultater annet enn at vi fikk beskjed fra legene på sykehuset om å begynne planlegging av ombygging av huset tilpasset rullestolbruk.
Dette ble altså en form for ukentlig familietur til Kristiansand. For mitt vedkommende var ryggproblemene borte etter 7 behandlinger. Gymtimene ble gjenopptatt og interessen for soneterapi var vekket såpass at jeg startet studier samme høst. Sammen med faren min og fetteren min startet vi opp studier ved European College of Natural Medicine (ECNM) høsten 1977 – da med han som utførte behandlinger på oss, Charles Ersdal, som lærer i soneterapi. Fetteren min ble etter en tid opptatt med jobb i familiebedriften og faren min døde våren 1980, mens jeg fortsatte studiene og tok min soneterapieksamen sommeren 1980. 1 halvår 1981 tok jeg «litt permisjon» fra studiene for å gjøre meg ferdig med videregånde eller gymnaset som det het da. Litt russetid ble det også tid til. Studiene fortsatte høsten 1982, men da på Naturheilschule – som ble etablert på grunn av en konflikt i ledelsen på ECNM. Jeg tok min Heilpraktikereksamen i 1984. Undervisningen førte meg inn i en rekke terapiformer, men det ble soneterapi som ble «min» terapiform. Seinere begynte jeg å fungere som hjelpelærer for Charles Ersdal i både inn og utland. Når Charles døde i 1994, ble jeg etter hvert en naturlig samarbeidspartner for Charles sønn og svigerdatter. Sammen startet vi firmaet Ersdal & Varpe i 1998. Da hadde jeg avsluttet mitt arbeid i ledersjiktet i organisasjonsarbeidet. Det var lite forenlig med å undervise. Jeg er fortsatt med i organisasjonsarbeid, men ikke på ledernivå.
Pasientgrupper
Har du spesiell interesse for visse pasientgrupper?
Jeg synes i utgangspunktet at alle pasienter er spennende å jobbe med, så en må vel kunne si at jeg driver en allmennpraksis. Likevel blir det ofte til at en fatter interesse for ulike pasientgrupper eller organsystem. For min del har dette blitt bekkenområdet. Jeg oppfatter det som kroppens midtpunkt og opplever at mange plager kan ha relasjon til hvordan tilstanden er her. Her sitter jo rotchakra, som blant annet kan si noe om likevekt og balanse i livet. Om bekkenet er skeivt, er det vanskelig å ha balanse i resten av kroppen. Derfor kan plager i rygg, nakke, hode, mage/tarm ha sitt opphav her. Også traumer og følelsesmessig ustabilitet kan manifesteres i dette området. Noe av årsaken til interessen har nok også sammenheng med det jeg oppfatter som manglende interessen for dette området blant helsepersonell generelt.
I de seinere år har jeg også interessert meg særlig for å utvikle forståelse for hjernens lymfesystem og dens plass i sonesystemet. For å forstå rekkevidden av dette har jeg til en viss grad prioritert pasienter som jeg har hatt mistanke om problemer i dette område. Når jeg første gang leste en artikkel av de amerikanske forskerne Antoine Louveau og Jonathan Kipnis fra University of Virginia i Nature i 2015 om lymfesystemet i hjernen, ga den meg «svar» på noe jeg har grublet på siden 80-tallet. Hvorfor har sonene til sinus sagittalis superior fått så stor plass i sonesystemet. Rett og slett fordi det var mer der. Det var ikke bare venesinuser i dette området. Det lymfesystemet Kipnis et al hadde oppdaget ligger i nær tilknytning til venesinusene. Men dette var det før det ingen som visste om. Riktignok var det en italiener ved navn Pablo Gascagni antydet noe slikt på 1600-tallet, men han ble ikke tatt på alvor. Utvikling av sonesystemet til å dekke også dette systemet, har gitt resultater i behandling jeg før bare kunne drømme om. Behandling av noen typer øresus, balanseproblemer og særlig i de siste års plager med hjernetåke kan dette ofte gi gode resultater på veldig kort tid. Det har vært en veldig spennende og givende reise.
Behandlingsstrategier
Kan du fortelja litt om korleis du nærmar deg ein pasient, og kva som blir avgjerande for behandlingsstrategien.
Rent behandlingsmessig er min hovedtilnærming en «helhetsbehandling» med soneterapi. Det vil si at jeg følger et bestemt system som innebærer stimulering av alle kroppssystemer ved hver behandling. På den måten vil man både få en god oversikt og se sammenhenger, samtidig som dette vil gi kroppsreaksjoner som vil kunne «vekke til live» tilstander som enten har vært språkløse eller man ikke husker. Av og til kan man oppleve at kroniske tilstander forvandles til en mer akutt fase ved slike gjentagende behandlinger. Organismen vil da lettere mobilisere en motreaksjon, som kan føre til at den kroniske tilstanden tones ned eller forsvinner helt. Ellers jobber jeg nok kanskje litt annerledes enn mange og kanskje ikke helt etter læreboka. Jeg har selvfølgelig ikke noe imot anamnese, men jeg tenker at den kan ha sine svakheter om den bare hviler på dette. Etter en kort grunnleggende prat om hvem pasienten er, hva vedkommende kommer for og hva slags annen behandling pasienten har fått, går jeg nok raskere i gang med behandling enn mange. Men det hender jo at pasienter har mye å si, og da får de selvfølgelig lov til det. Mens jeg går gjennom føttene til pasienten og registrerer alt jeg finner, så kommer det som regel fram en mer dybdeanamnese etter hvert. Jeg oppfatter det slik at pasienter «husker» bedre da, fordi mange har utfordringer med å fortelle om sin sykdomshistorie. Nåtiden er jo ofte enkel å fortelle om, men selv her kan det være vanskelig å få fram alt. Alt som ligger tilbake i tid eller som mangler språk, er det ofte vanskelig å få tak i. De husker ikke, eller tenker ikke på det som relevant informasjon – og noe kan være tabu å snakke om osv. Så når vi snakker om det aktuelle området, så «husker» pasienten mye bedre og jeg føler at den anamnesen jeg får fram på den måten er mye mer komplett enn den jeg ellers ville vært er i stand til å få fram gjennom en «vanlig» anamnese. Det kan jo være at jeg kan risikere å gå glipp av noe også med den fremgangsmåten. Men jeg oppfatter det slik at jeg har større fordeler enn ulemper ved å gjøre det slik.
Mitt utgangspunkt er å gjøre kroppen i best mulig stand til å motstå de belastningene som finnes i en hverdag. En må selvfølgelig forsøke å fjerne åpenbare «feil» i pasientens livsstil. Men det er det ofte lettere å få til når pasienten selv forstår behovet for dette. Og den forståelsen kommer etter min oppfatning litt etter litt som behandlingen skrider frem.
Det primære i starten av en behandling vil være å sørge for at alle kroppens utskillingsorganer fungerer optimalt. Behandlingene vil da foregå med ca. en ukes mellomrom ved kroniske tilfeller. Ved akutte tilfeller blir opplegget noe annerledes. Da vil behandlingene ofte være hyppigere.
Diagnostisk metode
Soneterapi blir jo også brukt som ein diagnostisk metode av mange. Korleis vurderer du kvaliteten etter mange års erfaring?
Med en nøyaktig gjennomgang av føttene og registrering av alle behandlingsverdige områder, oppfatter jeg det som et veldig godt utgangspunkt for å si noe om hvilke plager og hvilket opphav plagene kan ha. Selvfølgelig samholder jeg funn på føttene med andre former for diagnose – også vanlig medisinsk diagnose. Særlig ansiktsdiagnose gir meg veldig mye. Men også andre metoder som blodtrykksmåling, pulstaging og generell inspeksjon av bevegelser, hvordan de reiser seg opp, går og setter seg ned. Videre det første handtrykket kan gi mye informasjon. Våt, klam, tørr, kraft i handtrykket, hvordan ser handbaken ut osv., kan gi indikasjoner om hvilke belastninger pasienten kan ha.
Etablering av praksis
Har du nokre råd til terapeutar som skal etablera praksis?
Ikke tenk at nå er jeg ferdig utdannet, selv om vitnemålet skulle tilsi det. Det er en farlig felle å gå i. Veldig mye kan aldri læres på en skole. Den viktigste læringstiden er når man kommer ut i praksis. Fortsett å vær nysgjerrig. Ta nye kurs, oppdater deg, les deg opp, delta på kongresser, repeter det du har lært før. Fortsatt over 40 år etter jeg tok min Heilpraktiker-eksamen, åpner jeg ofte ei anatomibok for å lese meg opp. Søk også etter ny viten på områder som jeg kan noe om. Ofte dukker det opp ny viten om mange gamle «sannheter». Men ikke sluk alt nytt helt rått. Husk også på det gamle. De gamle naturmedisinske «regler» eller naturopatiske prinsipper holder fortsatt mål. Og sjekk dette opp mot nyere forskning.
Og husk at en ikke må oppfatte andre terapeuter som konkurrenter! Se heller på dem som kollegaer. En vil ha mye å lære av andres tilnærming til forskjellige problemstillinger. Jobb gjerne for å komme inn i en form for praksisfellesskap med andre terapeuter. Gjerne også innenfor samme terapiform, men vær også nysgjerrig på andre terapiformer. Ikke nødvendigvis for å lære terapiformen, men først og fremst for å kunne utnytte teoriene bak, og for å kunne henvise dersom en tenker at pasienten kan ha nytte av den terapiformen.
Og sist, men ikke minst; vær nysgjerrig. Interesser dere for de ting som pasientene interesserer seg for. Da kommer en mye «nærmere» pasienten og du kan få innblikk i det livet som pasienten lever. Dette bedrer også tillitsforholdet mellom pasient/terapeut. Tillit er en absolutt forutsetning for et godt behandlingsresultat.
Organisasjonsarbeid
Du har i mange år vore tillitsvalt i NNH. Kva tankar har du om organisasjonsarbeid, og kva betydning meiner du dette har for utvikling av den naturterapeutiske profesjonen.
Jeg var tillitsvalgt på ledernivå allerede fra siste halvdel av åttitallet, først som nestleder/leder i Collegium Medicum Norge og fram til jeg gikk av som leder/nestleder i NNH i 1997. I den perioden har jeg vært med å lede ett forbund, lede et interimsstyre, legge ned 5 forbund og danne et nytt forbund som jeg ledet i noen år i tillegg til å være sentral i dannelsen av SABORG og NSK. Etter det har jeg jo fortsatt som tillitsvalgt, men da ikke på ledernivå. De siste åra i strategiutvalget i NNH. Videre har var jeg medlem av Sosial- og helsedepartementets referansegruppe for alternativ medisin – altså forløperen til Aarbakkeutvalget. Det første og et av de største gjennombruddene kom etter en enorm arbeidsinnsats i forbindelse med St. melding 37, 1992-93. Her endte arbeidet opp med 4 stk. romertallsvedtak i Stortingets Innst. S.nr 165 1994-1995
Stortinget ba derfor Regjeringen i vedtak av 7/6-95 om å:
- «… opprette egnede samarbeidsfora bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av alternativ medisin i et eget register må intensiveres.
- oppnevne et helsepolitisk utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt.
- vurdere en godkjenningsordning av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre arbeid med lov om helsepersonell.
- sørge for at arbeidet med å dokumentere effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ medisin.
Disse vedtaka var starten på arbeidet opp mot det som ble en NOU, og noe seinere etablering av NAFKAM og Ot.prp. nr. 27 Om lov om alternativ behandling. Uten de fire vedtaka, hvor jeg personlig formulerte de 3 første, tror jeg vi fortsatt hadde vært på stadiet vi var på syttitallet – hvor alt ble sett på som kvakksalveri. Jeg må legge til at jeg i denne perioden hadde et skikkelig arbeidslag rundt seg. Det er ikke slik at jeg rusla en tur innom Stortinget og satte meg ned med saksordfører Magnar Sortåsløkken og vipps så kom det noen slike vedtak. Det var en nitid jobb opp mot hele sosialkomiteen og andre komiteer, både i høringer og møter med hver enkelt representant over tid. Videre møter med embetsverket i direktorat og departement, samt debatter i forskjellige programmer på TV. Uten en organisasjon i ryggen, hadde dette ikke vært mulig. Vi var et arbeidslag med en rekke personer som stod på i lang tid. Dannelsen av NNH var viktig i denne sammenhengen, ved at man fikk samlet kompetanse og kunne etablere et profesjonelt sekretariat.
Internasjonalt arbeid
Du har også engasjert deg internasjonalt, blant i Nordic Reflexology Network (NRN) og i International Council of Reflexologists (ICR). Korleis er statusen for soneterapi/refleksologien internasjonalt – og gjerne samanlikna med Norge?
Jeg har deltatt på en rekke møter i NRN opp gjennom årene og knyttet mange hyggelige og nyttige bekjentskaper her. Dette er nok mer arena for informasjonsutveksling og mindre for utviklingsarbeid – men viktig likevel. ICR er nok viktigere i utviklingssammenheng. Kongressene her gir også viktige kontakter og nytteverdi knyttet til egen utvikling. Jeg har i de siste åra deltatt i utdanningsutvalget i ICR. Arbeidet er veldig tungrodd i forhold til prosess, men vil forhåpentligvis bære frukter på lang sikt. Man skal ha en viss tålmodighet når det gjelder prosesser i verdensomspennende organisasjoner.
Soneterapi er relativt godt utbredt i store deler av verden, men det er store forskjeller i hvordan det blir utført. Dette har sannsynligvis sammenheng med kulturforskjell i de forskjellige områdene i verden. Mens den vestlige verden har mer kultur for å behandle, har andre deler av verden mer kultur for å forebygge. Dette gjenspeiler nok bruken av soneterapi også. For eksempel i Østen er det mye mer vanlig å bare stikke innom for en behandling uten spesiell grunn. Mens i den vestlige verden er mye mer rettet mot behandling av konkrete lidelser.
En annen ganske markert forskjell finner man også i USA. Her er det i endel delstater hvor slik behandling ikke er lov, mens andre krever at terapeuten er godkjent til å utføre massasje – mens andre igjen godkjenner soneterapi som selvstendig terapiform. Jeg opplevde også i USA å få spørsmålet: Do you zone yourself? Mange har soneterapiutdannelse hovedsakelig for behandling av seg selv og nærmeste familie, og også for at det er en «billig» terapiform.
Utdanningsnivået spriker også ganske mye. Enkelte land er som u-land å betrakte når det gjelder utdanning, men andre land nærmer seg et brukbart utdanningsnivå. Mitt inntrykk er at utviklingen i de respektive land har sammenheng med utdanningsnivået. Tilgangen av studenter som ønsker å utdanne seg for å ha det som et yrke, øker betraktelig når utdanningsnivået øker. Når jeg startet min utdannelse kom studentene som regel fordi de enten hadde god erfaring med slik behandling, eller for at de var på søken etter en behandling for sine plager. Det er nok delvis slik fortsatt, men jeg oppfatter at tendensen går mer mot å ha det som et yrke.
Pilotstudie
Du har som behandlar også vore med i pilotstudien om akutt biholebetennelse og soneterapi. Kva slags erfaringar har dette gjeve deg, og kva vil du formidla til andre faggrupper som vil ta liknande initiativ?
Først og fremst at forsking er enda mer krevende og tidkrevende enn det jeg trodde på forhånd. Og det til tross for jeg har i mange år har forsøkt å formidle akkurat det, slik at ikke mine studenter skal gå i den fella som endel gjør: «Nå skal jeg bare forske litt, så skal nok verden se svart på hvitt hvor gode resultater vi har.»
Ellers; bruk god tid på protokollarbeidet, og sørg for at det er konsensus innen faget om den terapeutiske tilnærmingen i forhold til sykdomstilstanden/plagen. Når forskningen er i gang, er det for seint å gjøre endringer – og vil gjøre oppfølgingsstudier vanskelig å gjennomføre.
Utdanning
Som mangeårig lærar ved ulike utdanningsinstitusjonar – og i dei siste åra ved Tunsberg medisinske skole – reknar eg med at du har nokre tankar om framtida i høve utdanningsfeltet.
Først og fremst, utvikle solide utdanningsinstitusjoner. Bransjen har naturlig nok fra starten av vært preget av enkeltstående kursholdere. Dette har vært viktig nok, men det holder ikke fremover. Da trengs det institusjoner med en skikkelig struktur. Uten det vil kvaliteten og rekruteringen av nye studenter bli dårlig.
Er det personar innan naturterapien som har betydd mykje for deg?
Det er mange. Selvfølgelig Charles Ersdal, men også personer som Leif Borch Olsen, Wolfgang Grüger, Vilhelm Schjelderup, Jochen Schäfer. Disse har lært meg mye.
Har du noko kontakt med offentleg helseteneste i kommunen din?
Generelt veldig lite.
Legitimitet
Kva strategiar meiner du er viktigast for at naturterapien skal få større legitimitet i samfunnet?
Om jeg skal nevne tre ting, er det kompetanse, kompetanse og kompetanse. Videre, ikke se på legestanden som de store motstanderne. En må ikke tro at de har en annen intensjon enn oss. Enkeltleger kan nok være motstandere av vår behandlingstradisjon, men jeg tror ikke det er den almene oppfatningen blant leger. Derimot oppfatter jeg nok legemiddelindustrien som en mye større motstander.
