Sunnheten/helsen ligger i tarmen

Artikkel i to deler. Første del tar for seg tarmens oppgaver og betydningen av næring samt symbiose mellom vert og tarmflora. Annen del beskriver forstyrrelser i form av intoleranse og allergier, samt deres terapi ved hjelp av SANUM-midler.

Av Anita Kracke, Heilpraktiker Dr.med.vet.

Del 1

Sunnheten/helsen ligger i tarmen – del 2 kan lastes ned som pdf her.

I motsetning til uttrykket ”døden sitter i tarmen”, skal de positive sidene ved tarmen som bærer og formidler av vår helse fremstilles her. Dessuten må man også gå inn på årsaker som hindrer tarmens sunnhet. For å forstå sammenhengen mellom sykdom eller forstyrrelser i kroppen med påvirkning av tarmens sunnhet, er det hensiktsmessig å klargjøre tarmens embryologiske utvikling.

Embryologi

Tarmen er en dannelse av endoderm og ut fra denne utvikles epitelkledningen og kjertlene i trachea, lungene og bronkiene, slimhinnene i nesebihulene samt lever og pancreas. Men også slimhinnene i tuba auditiva, cavum tympani, urinveiene og kjønnsorganene er dannet av det endoderme kimblad.

Fordøyelseskanalens oppgaver

Her listes opp de enkelte trinn i fordøyelsen for å tyde og for å vise betydningen av fordøyelsen og de organer som er delaktige i prosessen.

Munn:
Munnen tjener til å dele næringen i små stykker og tilføre fuktighet. På denne måten blandes matens forskjellige bestanddeler. Først ved denne prosess blir enzymer og aktive stoffer frigjort, som også fører til spalting av næringsstoffene. Et kornfrø er for eksempel i tørr tilstand holdbar i årtusener uten at spaltingen kommer i gang. Først ved fuktighet og lys begynner det å spire, eller ved oppmaling (tygging) og fukting (med spytt) kan innholdsstoffene angripes og spaltes. Ved tygging og blanding med spytt blir den faste næringen brutt ned og gjort flytende slik at de konsentrerte eteriske krefter som ligger i næringen kan utfolde seg. Ph-verdien burde optimalt ligge på ca. 6,5; altså i det svakt sure området. En surere ph-verdi står for begynnende påvirkning av astrale krefter, som nedbryter. Allerede her griper enzymene inn, for eksempel: ptyalin og stoffer som virker antibiotisk, som rhodasid.

Mage:
Gjennom spiserøret glir maten ned i magen, hvor det hos voksne er meget surt miljø, med en ph-verdi på ca. 1,5. Næringen kan derigjennom bli nesten steril. Denne magesyren er uttrykk for de sterkeste astrale kreftene. Dette blir spesielt tydelig hos proteinene som i sin struktur på det mest intensive blir forvandlet, denaturalisert.

Tynntarm:
I begynnelsen av tynntarmen, i duodenum, er miljøet basisk, med en ph-verdi på ca 8,0. Alt som frem til nå er blitt mekanisk eller kjemisk oppdelt og omdannet, blir i de etterfølgende deler av tynntarmen spaltet enzymatisk og resorbert. Jo saktere denne prosess og transport finner sted, desto bedre er det; jo grundigere næringen blir blandet med enzymer og tarmveggens store overflate blir kledd (fuktet), desto bedre blir utvekslingen og resopsjonen i tarmens slimhinne. Fysiologisk tar en tynntarmspassasje fra 2 til 10 timer, inntil chymus (magevelling) når frem til cecum (blindtarm). Pylorus og bauhinis klaff arbeider i takt, og på denne måten gir de enkelte avsnittene i fordøyelseskanalen sitt innhold porsjonsvis videre. (Når det ved slimhinneatrofi i magen ikke er stor nok kontrast mellom sur magevelling og basisk tynntarminnhold, blir den bauhiniske klaff stående åpen. Dermed strømmer flora fra tykktarmen tilbake til tynntarmen (Se Lutz side 81-82)).

Tykktarm:
Her burde kun stoffer ankomme som ikke kan nedbrytes enzymatisk, som cellulose, hemicellulose, pektin osv. Disse spesielt sterke plantestrukturene kan heller ikke bli oppløst av levende planter for å kunne nyttiggjøres i deres stoffskifte. Næringsbestanddelene som når tykktarmen utgjør død materie og må spaltes av mikrober ved hjelp av eteriske krefter. Det skjer gjennom enzymer og bakterier, gjær og sopp. I symbiotisk likevekt lever mikroorganismene av produktene fra menneskelig fordøyelse og slike som blir frigjort gjennom deres egen næringsoppspalting, samt av spaltingsproduktene fra døde slimhinneceller. Aerobe bakterier samler seg tett til den menneskelige slimhinne og får derfra oksygenet de trenger for å leve. Som et mottrekk gir mikroorganismene verten bl.a. kortkjedede fettsyrer som tjener som næring for slimhinnen. Det kan gi en energiverdi på 100 kilokalorier eller mer pr. dag. Prinsipielt skjer det nesten ingen resorpsjon av næringsstoffer i tykktarmen, men ved diffusjon blir gasser og vannløselige substanser, som mineraler, syrer og vitaminer (særlig K-vitaminet) samt vann, tatt opp. Tilsvarende mikrobenes aktivitet forandrer mageinnholdets ph-verdi seg fra basisk til det sure område. Denne fysiologiske – som er betinget av en sunn tarmflora – forsuring av tarminnholdet fører også til at mikrobene dør og til en raskere tarmmotorikk. Dette igjen hjelper tarmpassering og utskillelse av unyttbare fordøyelsesrester.

Sigmoid, rectum og anus:
Sigmoid avgrenser tykktarmen kaudalt (nedad) ved en muskelring og blir etter sitt s-formede forløp avsluttet med en tykk muskelring mot rectum. Herigjennom er dens opprinnelige oppgave bestemt til å fungere som samlebeholder for det som skal utskilles. Etter at den er fylt, åpner den nederste muskelringen seg og slipper ut innholdet for passering gjennom rectum og anus. I ren planteholdig næring skjer denne tømmeprosess opptil 4 ganger daglig, slik at rectum ikke fungerer som samleorgan for avføring. Dette er viktig, fordi det venøse blod fra denne del av tarmen ikke blir renset og avgiftet i leveren, men går direkte inn i kroppens kretsløp. Når rectum nå tjener som samlebeholder for avføring, slik det er med en blandingskost i et industrisamfunn og en overveiende stillesittende livsførsel, danner det seg toksiner pga. forråtnelse og gjæring. Toksinenes resorpsjon fører til en tilsvarende giftbelastning på kroppen.

Etter beskrivelsen av tarmavsnittet og dens funksjoner oppstår følgende spørsmål:

1. Hva trenger en sunn tarm slik at den kan garantere menneskets sunnhet?
2. Hvilke forstyrrelsesfaktorer gjør tarmen og dermed også menneskene syke?

 

Til spørsmål 1:

Bedømmelse av næring i lys av antroposofiske tanker

Vi trenger en levende næring som lett lar seg spalte. Frukt og frø er de første til å oppfylle disse krav; de kommer nærmest menneskets ”varmeorganisme”(begrep innen antroposofisk medisin). Moden frukt er spesielt godt fordøyelig da den allerede nesten er ”kokt” når man høster og fortærer den. Generelt kan man si at jo lettere fordervelig en næring er, desto raskere kan den bli spaltet i fordøyelseskanalen. Men desto raskere må den fortæres slik at den ikke forråtner. I følge antroposofisk lære tilsvarer disse menneskets sulfuriske system. Denne næring innbefatter frukt, melk, piskede egg og kjøttdeig.

Næring fra blad, dvs. midten av planten, er tyngre å fordøye. De tilhører plantenes (og menneskets ) rytmiske system.

Røtter blir, ifølge denne oppfatning, tilregnet Sal-prinsippet, har en sterk struktur og krever derfor stor fordøyelseskraft. Den spesifikke oppbygning av røttene bevirker riktignok dens lange holdbarhet og lagringsbestandighet. Når man betrakter røde eller sterkt fargede røtter, som gulrot og rødbeter, så er mye lyskraft samlet. Det dreier seg om komplekst sukker, som også inkluderer stivelse og inulin – spesielt i kokt tilstand – som mennesket lett kan fordøye.

Næringsmidler fra dyreriket er prinsipielt lettest å spalte når de er mest lik ”varmen” (begrep innen antroposofisk medisin) og er minst forandret, som f.eks. melk og honning.

Kvark inntar en særstilling, den er fullstendig indifferent. I kjøttet er de eteriske kreftene og strukturen av den vegetabilske næring sterkt forandret gjennom det nedbrytende forløp i dyrenes fordøyelseskanal og gjennom dyrenes stoffskifte er de forandret til kroppsegne substanser med spesifikk design.

Kjøttmat gjør en våken og livlig med økt interesse for omverdenen. Ved nedbrytning av animalsk eggehvite dannes større mengder sure stoffskifteprodukter som virker sympathikotont (øker tonus). Dessuten inneholder kjøtt bl.a. mye fosfor, som stimulerer.

I vår tid er kjøttforbruket riktignok betenkelig, da dagens mennesker allerede har en sterk forbindelse til jorden og astralitet. Spesielt hos barn fører det store kjøttkonsum til en rask utvikling med astralisering, som – ut fra alder – inntreffer for tidlig. Sammenlignet med kjente husdyrarter er andelen av eggehvite og mineraler lavest i morsmelken, den stiger dog med spebarnets tiltagende voksehastighet. Ved å fortære animalsk eggehvite blir vokseprosessen økt til ulempe for utviklingen av de eteriske kreftene. Senere fører et høyt eggehviteinnhold i næringen til sklerose, og ved kroniske sykdommer eventuelt til verk eller betennelse.

Et høyt konsum av animalskt fett forårsaker, utfra antroposofiske betraktninger, også sklerose, men som lar seg påvirke med plantefett. Det betyr, at de umettede fettsyrene fra planteriket virker terapeutisk i motsetning til mettet vegetabilsk fett som også kan føre til sklerose. Det lagrede fett tjener spesielt som reserve, men kan kun utnyttes til energi i en forsinket prosess. Det kan man observere ved kroppsaktivitet. Til rask frigjøring av energi blir først kroppens knappe glykogenreserver og eggehvitene (glykogenese) benyttet, først senere blir fettet omsmeltet. Det stiveste fettet befinner seg i sentralnervesystemet, som er utgangspunkt for sklerosedannende og nedbrytende impulser i kroppen. (Å tenke er en sterk nedbrytende prosess). Leveren som innehar den høyeste konsentrasjon av flerumettede fettsyrer, tåler derfor dårlig tilførsel av mettet (animalskt fett). Dette mettede fett kan riktignok lett fordøyes, men kan senere ikke omdannes til varme. Årsaken kan på den ene side være en overbelastning eller svakhet i pancreas eller det kan være for mye insulin som hindrer lipolysen.

Sammenfattende kan man si at frukt som er godt moden, i likhet med andre plantedeler som har opptatt mye varme, og animalsk næring som er så uforandret som mulig og derved lett fordervelig, er lettest fordøyelig og omgående utnyttbar.

Kullhydrater
Kullhydratene skal få en spesiell oppmerksomhet. De er plantenes legeme- og struktursubstanser. Til dette hører mono- og disakkarider, stivelse, hemicellulose og cellulose. Mono- og disakkarider forekommer sjelden i planten. Den overveiende del er stivelse som – i motsetning til cellulose, lignin osv. – til enhver tid igjen kan bli mobilisert av planten.

Enhver plantearts stivelse har en meget individuell oppbygning som f. eks. kjemisk og mikroskopisk lett lar seg påvise (stivelse fra ris, mais, korn og poteter). Fysiologisk spalter kroppen kullhydratene i tarmen kun ned til de nevnte di- og monosakkarider. Den videre spalting skjer ved hjelp av mikroorganismer. I menneskets intermediære stoffskifte skjer nedbrytningen av sukker til kulldioksyd og vann. Mono- og disakkaridene er de mest aktive former for kullhydrater, men de har også spesielle egenskaper. De kan utkrystallisere og er derfor av samme vesen som salter. De overskrider dermed området mellom levende og død materie. Derfor er begrepet om sukker som ”tomme, døde kalorier” svært treffende. Til omsetning av sukker trengs det mineraler og vitaminer (særlig fra B-gruppen), som ledsager dem i planten og gjør at det kan utnyttes. Sukker er mer enn kun kullhydrat, det er, med få unntak som er bitre, søtt. Smaksoppfatningen for søtt sammen med fett er den sansen som vi beholder lengst i alderdommen.

For tarmens sunnhet og stoffskiftet hos mennesket er både mengden og type tilførte kullhydrater av stor betydning og av den grunn gir vi her en kort karakteristikk av de enkelt monosakkarider:
Fruktose er en meget levende form av sukker, nærmest plantens sulfuriske prinsipp. I leveren kan den omdannes til glykogen uten tilførsel av insulin.

Glykose inntar en posisjon mellom galaktose og fruktose, den fungerer som blodsukker. Utfra antroposofiske betraktninger er glykosen bærer av Jeg-organisasjonen som forbinder sentralnervesystemet og stoffskiftet; dens organer ligger i området for det rytmiske system (pankreas, lever). I motsetning til dyrene finnes glykosen hos mennesker og menneskeapene ikke bare i blodplasma, men også i erytrocyttene.

Galaktose (også kalt slimsukker) er meget treg i stoffskiftet, selv om den i tarmen blir lettest resorbert. Den har liten tilknytning til stoffskiftet og derfor egner den seg til test av leverfunksjonen. Foruten i melk hos pattedyr, finnes den kun i byggestener i hjernens cerebrosider. (Rudolf Steiner kalte hjernen for herdet melkesaft.).

Alle tre monosakkaridene forbinder seg med glykose til disakkarider:

• Laktose (Glykose/Galaktose)
• Maltose (Glykose/Glykose)
• Sakkarose (Glykose/fruktose)

 

Til spørmsål 2:

Hva forstyrrer sunnheten i tarmen?

Dysbiosen
Foruten en levende alderstilpasset næring trenger en sunn tarm en fysiologisk flora som sikrer symbiosen mellom vert og mikrober. Forstyrrelser har dyptgripende innvirkning. En for tarmen dårlig ernæring kan føre til intoleranse, allergiske reaksjoner og betennelser og forstyrre dens flora. I tillegg kan likevekten i tarmfloraen påvirkes ved tilførsel av hemmende stoffer. På grunn av slike tarmforstyrrelser kan det komme til ubalanse i hele kroppen.

Et eksempel på dette er det økende antall mellomørebetennelse hos barn.

Ifølge statistiske undersøkelser i USA har barn under 2 år de hyppigste legebesøk pga. ørebetennelse, og i tidsrommet 1975 – 1990 var økningen på 224%. Hos barn i barnehage viste statistikken at 53% av barna i sitt første leveår hadde minst en ørebetennelse mens 61% hadde en i sitt andre leveår. Da ca. 99% av ørebetennelser i USA blir behandlet med antibiotika oppstår det pr. sykdomstilfelle 406 US$ (Shaw) i direkte og indirekte kostnader (behandlingskostnader, foreldrenes fravær på jobb) . Mellomørebetennelse er derfor en meget kostnadsintensiv sykdom, spesielt med tanke på følgesykdommene (allergier, intoleranse, autisme, ADH, og dyptgripende utviklingsforstyrrelser). Ved bakterielle undersøkelser var tilsammen 70 til 90% av alle ørebetennelser forårsaket av streptococcus pneumoniae (30-40%), haemophilus influensa (21%) og moraxella catarrhalis (12%). Alle disse bakteriene var inntil 96% resistente mot penicillin (for eksempel amoxicillin).

Årsaker til otitis (ørebetennelse)
Når mødre slutter å amme tidlig eller ikke ammer, oppstår det hyppig otitis under omstillingen. Denne organmanifestasjon er ofte forbundet med tarmkolikk og løs mage. Disse symptomene viser seg i økende grad hos spebarn hvor mødrene selv lider av en intoleranse i forhold til animalske melkeprodukter. Hos disse mødrene passerer eggehvitestoffer gjennom tarmveggen og via melken inn i spebarnets tarm. (Leaky-Gut-Syndrom).

Etter vaksinering av småbarn registrerer man ofte løs mage og ørebetennelse, da et fremmed eggehvitestoff bringes inn i en kropp som ikke er immun.

Da trommehulen, på samme måte som tarmen, er et ”avkomme” av endoderm, er en sammenheng mellom tarmforstyrrelser og øresykdommer nærliggende. Dersom man behandler ørebetennelse med antibiotika skader man samtidig tarmfloraen, da de fleste antibakterielle midler gis oralt. Det kunne påvises at en engangs dose av penicillin reduserte den gode flora tusen ganger. Ofte blir ikke bare de symbiotiske (gode) bakterier hemmet av antibiotika, men i tillegg øker veksten av gjærstoffer og sopp. Disse utskiller ofte meget giftige stoffskifteprodukter.
Dr. William Shaw (USA) har forsket intensivt med denne problematikken i sammenheng med autisme. Med hjelp av gasskromatografi-massespektrometri kunne han ved undersøkelse av urin fastslå en endret utskillelse, for eksempel av syrer og toksiske substanser, som i tarmen dannes og frigjøres av bakterier, gjærstoffer og sopp.

Han påviste også sammenheng mellom en gjæransamling med bakegjær og en økning av vinsyre i urin hos den berørte. Da vinsyre er svært toksisk må man ta denne oppdagelse alvorlig. 12g vinsyre kan hos en voksen person føre til død i løpet av 12 timer til 9 døgn etter inntak. Forgiftningssymptomene er sterke brekninger, løs mage og magesmerter, tørste fulgt av hjerte-kretsløp-kollaps og/eller akutt nyresvikt. Først blir muskulaturen og nyrene skadet, noe som spesielt ble registrert hos autister.

Et forhøyet vinsyrenivå ble likeledes målt i urinen hos pasienter med fibromyalgi, som i tillegg lider av depresjoner, diffuse tanker og kronisk tretthet.

Hos barn kan tarmgjær daglig produsere opptil 4,5g vinsyre som utskilles via urin.

En spesiell betydning tillegger Shaw gifter som går under betegnelsen gliotoksiner, som i størst utstrekning dannes av gjærstoffer og sopp.

De enkelte er:

• Dihydroxyphenylpropionsyre-lignende stoffer av clostridium
• Arabinose av arabitol
• Furane fra aspergillusarten, gjærstoffer og sopp

I tarmene hos svin og storfe, hvor antibiotika blir gitt gjennom foret, kunne man også påvise gliotoxiner fra gjærstoffer og sopp. Etter den godkjente ventetid og slakting kunne man ikke lenger påvise antibiotika, likevel var det fremdeles gliotoksiner i vevet. Liknende giftlagring av typen aspergillus kunne man fastslå hos høner og svin som ble foret med muggen ”kake” av bomullsfrø.

Giftvirkningen ved inntak av slikt kjøtt er for mennesket sterkere enn om en skulle spise planter som var forurenset med aspergillus.

De toksiske virkningene av gliotoksiner består i at de stykker opp DNA i de hvite blodlegemer, gjør sulfhydrilgruppen i proteinene uvirksomme og danner frie radikaler og spesielt mye acetaldehyd. Spesielt forbinder det siste seg med mange aminosyrer istedenfor vitamin B6 slik at det ikke kan oppstå tilsvarende enzymer og vitamin B6 blir skilt ut. Med neurotransmittere som serotonin eller dopamin kan acetaldehyd inngå opiumliknende hjernevirksomme forbindelser.

Candida albicans
En koloni av gjærstoffer, for eksempel candida albicans, kan hos svært unge mus føre til hårdnakket candidiasis. Ved tidlig tilførsel av antibiotika økte candidakolonien 130 ganger.

Candida albicans bygger «rede» i den angrepne tarm, hefter seg til tarmveggen og ødelegger denne ved hjelp av enzymer. Disse fermentene kan ikke bare angripe tarmveggen, de løser også opp antistoffer av gruppen IgA og IgM som dannes mot dem.

Clostridium
Med sin undersøkelse fastslo Dr. Shaw også, at det etter antibiotikainntak ikke bare oppsto økning av sopp- og gjærangrep, men også økt utskillelse av giftstoffer med urinen, noe som hentydet til en sterk koloni av clostridier. Clostridier er anarobier, som omfatter mange sykdomsfremmende kimer og virker gjennom sine toksiner. Til disse toksiner hører også de som forårsaker tetanus. Etter en soppbehandling med f.eksempel Nystatin, steg sogar indikasjonen på clostridienforøkelsen. I tillegg vanskeliggjøres saken ved at de fleste clostridier allerede er resistente mot antibiotika. Dessuten utveksler de genmateriale seg imellom og sannsynligvis også med andre bakterier.

Terapi

Ved hensyntagen til denne forskningen er det uunngåelig å gjennomføre en ”soppdiett” og en tilsvarende isopatisk terapi etter følgende skjema.

Det kommer an på å avsyre og avgifte kroppen, da gjærsoppveksten ofte blir forsørget av tungmetall og andre toksiner. Også uten bruk av antibiotika kan den normale flora og tarmens slimhinne være ødelagt, for eksempel ved nytelse av eggehvitestoffer fra melkegivende dyr, fra egg og svinekjøtt. Derfor burde man unngå disse dyreprodukter.

For å oppnå en sunn flora gir man FORTAKEHL og – for å bremse veksten av gjærstoffer og sopp – PEFRAKEHL og ALBICANSAN. Stoffveksel-regulatorene MUCOKEHL og NIGERSAN trengs deretter på lik linje med immunmodulatoren og haptene for å bygge opp og styrke kroppens motstandkraft.

Oppskriften for en voksen person, kan i henhold til Dr. Werthmann’s 4-trinns-plan, se ut som følger:

1. Diett uten produkter av kumelk, hønseegg, svinekjøtt, hvetemel og sukker, ingen rå frukt og grønnsaker! Evt. ingen bakevarer med gjær. Helt fra starten tas en ½ måleskje med ALKALA N i meget varmt vann på tom mage, drikkes slurkvis morgen og kveld. I tillegg inntas også i varmt vann 1-2 teskjeer SANUVIS dråper om morgenen og 10 dråper CITROKEHL.
2. Samtidig om morgenen masseres inn FORTAKEHL D5 dråper rundt navlen. Start med 2 dråper og øk daglig opptil 8 dråper til innmassering eller som oralt inntak, midt på dagen brukes på samme måte og med samme dosering ALBICANSAN D5 dråper og om kvelden PEFRAKEHL D5 dråper (som alternativ til de tre nevnte preparater kan det om kvelden tas 1 stikkpille EXMYKEHL D3, men en må sørge for god utrensing) Disse midlene bør tas i minst 14 dager.
3. Deretter MUCOKEHL D5 om morgenen og NIGERSAN D5 om kvelden. Start med å gni inn 4 dråper og øk til 10. Alternativt kan også SANKOMBI D5 dråper med 2x 4-10 dråper brukes. Disse preparatene brukes i 5 dager, da bytter man med preparatene i pkt. 2 i 2 dager og fortsetter i nye 5 dager med SAMKOMBI eller MYCOKEHL og NIGERSAN, fortsett med denne syklusen.
4. Fra og med den andre terapiuken brukes i tillegg SANUKEHL Cand D6 dråper og SANUKEHL Myc D6 dråper. Dette veksler, den ene dagen SANUKEHL Cand, den andre dagen SANUKEHL Myc. De masseres inn i albuhulen, først 2 dr. og senere inntil 8 dråper daglig. Etter 14 dager byttes begge ut med SANUKEHL PSEU D6 dråper og SANUKEHL Staph D6 dråper som brukes i samme dosering og på samme måte i ytterlige 14 dager. Til immunmodulasjon brukes UTILIN D6 og LATENSIN D6 i ukentlig avveksling.

På grunn av enzymhemming er det meget viktig å innta B-vitaminer (for eksempel vitamin B-komplex SANUM N 1-2x ukentlig en injeksjon eller vitamin B6 ca. 2 mg daglig), Biotin (50-200mikrogram daglig), Vitamin C (Acerolakirsche) og zink (ZINKOKEHL D3 dråper 2x 10 dråper daglig). Umettede fettsyrer har en viktig rolle og bør tilføres som LIPISCOR kapsler 2x 3 daglig samt BIOFRID PLUS kapsler 2x 2 daglig.

Pasientens lever beskyttes med SILVAYSAN kapsler 2x 1 daglig.

Ved sterkt redusert immunforsvar anbefales et daglig inntak av 1 kapsel REBAS D6 i 4 uker.

For å frata livsgrunnlaget til clostridiene, er det for disse pasientene meget viktig å innta chlorofyllholdig (grønn) næring, som riktignok må dampes på forhånd. Også planter, som inneholder sennepsoljeglykosider, kan anbefales. Som krydder burde man i større utstrekning bruke MERIAN, fordi den har en selektiv antiseptisk virkning på tarmen, dessuten kan det være hensiktsmessig å tilføre lactobacillus acidophilus.

Med henblikk på den sterke toksinvirkningen ved dysbiotiske kimer må denne terapien, inklusive dietten, gjennomføres i minst 6 uker. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å forlenge kuren. Med denne milde, naturlige behandling forventer man ikke at det oppstår en overømfintlighetsreaksjon, spesielt ikke når doseringen økes forsiktig.

En utrensing av tungmetaller med USNEABASAN, OKOUBASAN og LUFFASAN samtidig med inntak av ZINKOKEHL D3, SELENOKEHL D4 og MAPURIT (Sanum-utrensningskur, SP 55, S. 14) kan , alt etter hvor stor belastningen er, tas på forhånd eller innimellom.

Litteratur:

• Mielke ”Droge Wohlstandkost”, Mielke Verlag Hannover
• Lutz ”Leben ohne Brot”, 15. Auflage ISBN 3-88760-100-9
• Waerland ”Der Schlüssel zur Gesundheit liegt im Darm”, 12. Auflage, Humata Verlag Harold S. Blume
• Leuschner ”Autoimmunkrankheiten der Leber und Overlapsyndrome” ISBN 3-89599-883-4
• Husemann/Wollf ”Das Bild des Menschen als Grundlage der Heilkunst” BD. 1+11, Verlag freies Geistesleben
• Shaw ”Biologische Behandlungen bei Autismus und PDD” ISBN 0-9661238-3-2