Jeg møter dem i min praksis. Pasienter som sliter med kroniske lidelser de ikke helt får bukt med. Pasienter som sliter med stress og ikke finner ro eller pasienter som ønsker å forebygge og ruste seg mot kommende influensasesonger eller høysnue om våren.
De er ikke «for» eller «imot» konvensjonell medisin. De etterspør ikke først og fremst naturterapi eller annen alternativ behandling, men oppsøker tilgjengelige helsetilbud – ofte vekslende mellom den offentlig helsetjenesten og alternativ behandling.
Kronikk av naturterapeut MNNH Svein Johannessen
Pasientene oppsøker meg fordi de ønsker en helhetlig tilnærming, med tid til å bli lyttet til og en behandlingssituasjon med plass til både kropp, psyke, erfaring og livssituasjon. Det er i en slik praksishverdag jeg som naturterapeut befinner meg i. Ikke som en erstatning, men som et supplement. Ikke som en motkultur, men som et mulig svar på et behov.
Da er det litt underlig å oppleve at norske myndigheter ikke vil erkjenne at det er helsetjeneste jeg driver i min naturterapeutiske praksis, og at helsemyndigheter og helsepolitiske talspersoner i Norge fortsatt forholder seg til meg og min praksis som et fenomen som skal reguleres og avgrenses – ikke utvikles og inkluderes.
Global utvikling – nasjonal begrensning
Verdens helseorganisasjon (WHO), er i sin Global Traditional Medicine Strategy 2025–2034 langt tydeligere enn norske myndigheter i sin tilnærming til naturterapi og alternativ behandling. WHO slår fast at naturterapi og alternativ behandling er «en viktig helseressurs for mange befolkninger», og understreker samtidig at dette er et felt nasjonale myndigheter aktivt må forholde seg til – ikke ignorere eller marginalisere.
WHO nøyer seg ikke med å anerkjenne bransjen; de oppfordrer eksplisitt nasjonale myndigheter til å utvikle og integrere vår bransje i nasjonale strategier og regulatoriske rammeverk for å sikre kvalitet, sikkerhet og forsvarlig bruk. WHO fremhever at «hensiktsmessig integrering» av naturterapi og alternativ behandling i nasjonale helsesystemer kan bidra til universell helsedekning.
Dette er en tydelig politisk oppfordring fra WHOs side og reiser et sentralt spørsmål for norsk helsepolitikk: Er det tilstrekkelig å regulere et felt som allerede er i omfattende bruk, eller bør man – i tråd med WHOs anbefalinger – i større grad også ta ansvar for dets utvikling, kvalitetssikring og mulige integrering?
Forskjellen handler ikke om pasientsikkerhet, men om hvorvidt helsemyndighetene aktivt legger til rette for faglig utvikling av bransjen. Dette er et helsepolitisk valg.
Manglende nasjonal utviklingsstrategi
Sett i lys av dette fremstår norsk helsepolitikk som tilbakeholden. Der WHO etterspør strategisk utvikling og integrering, har norske helsemyndigheter i hovedsak valgt en linje preget av regulering og avgrensning.
Norske myndigheter var tidlig ute og nedsatte et utvalg som sørget for en offentlig utredning om alternativ behandling i 1998 – populært kalt Aarbakkeutvalget. Som en følge av utredningen ble Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) opprettet i 2000. En egen lov om alternativ behandling av sykdom kom i 2003 og ei offentlig registerordning for utøvere av alternativ behandling i 2004.
Selv med stort og jevnlig trykk fra den naturterapeutiske bransjen, har det siden da ikke vært tatt andre helsepolitiske grep i Norge enn at fritak for mva for tjenester utført av registrerte utøvere av alternativ behandling ble opphevet i 2021 og at naprapater, osteopater og paramedisinere ble inkludert som autorisert helsepersonell i 2022, etter en kjøpslåing under behandling av statsbudsjettet for 2021.
Fritaket for mva ble opphevet fordi naturterapi og alternativ behandling i hovedsak ikke blir vurdert som helsetjeneste i merverdiavgiftslovens forstand, og derfor ikke skulle ha samme avgiftsmessige unntak som autoriserte helsetjenester. Opphevelsen av fritak for mva har for det meste gått ut over brukernes lommebøker, med påfølgende reduksjon i etterspørsel og redusert livskvalitet for mange av våre pasienter.
Kartlegging uten praksisrelatert effekt
Et sentralt element i den norske kunnskapsstrukturen er etableringen av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin. NAFKAM ble formelt etablert ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø som en direkte oppfølging av det offentlige utredningsarbeidet NOU 1998:21 Alternativ medisin. Siden oppstarten i 2000 har senteret bidratt til økt kunnskap om befolkningens bruk av naturterapi og alternativ behandling og til bedre forståelse av risiko og pasientsikkerhet.
Forskningen fremstår i stor grad som beskrivende og kartleggende, snarere enn praksisnær og utviklingsorientert, og man kan stille spørsmål ved hvor stor effekt dette har hatt på utviklingen av naturterapeutisk praksis som fagfelt. Resultatet er et kunnskapsregime som beskriver bransjen – uten å være pådriver for å utvikle den.
Regulering og faglige skiller
Økende etterspørsel for, og et mer kommersialisert tilbud av ulike behandlingsformer utenfor den ordinære helsetjenesten, var bakgrunnen for et behov for en egen lov om alternativ behandling. Lov om alternativ behandling av sykdom mv. fra 2003 avløste det som tidligere ble kalt «kvakksalverloven». Formålet med å lovregulere naturterapi og alternative behandlinger var å øke sikkerheten til pasientene og å sørge for enkelte minstekrav.
Loven bidrar til forbrukerbeskyttelse og tydeliggjøring av ansvar, men etablerer samtidig et tydelig skille mellom autorisert helsepersonell og naturterapeuter/alternative behandlere. Loven befester et system som regulerer bransjen, der naturterapi og alternativ behandling i all hovedsak tolereres som et parallelt tilbud, uten strukturer for reell faglig utvikling eller intensjoner om integrering i den offentlige helsetjenesten.
Som bransje befinner vi oss derfor i et helsepolitisk landskap der naturterapi og alternativ behandling i all hovedsak er regulert, med begrenset potensiale til utvikling.
Register uten reell verdi
Helsemyndighetenes manglende interesse for den naturterapeutiske bransjen forsterkes ytterligere av registerordningen for utøvere av alternativ behandling – ei ordning som skal være med på å ivareta pasientsikkerhet og forbrukerrettigheter for den som oppsøker en registrert utøver av naturterapi og alternativ behandling. I tillegg skal ordningen medvirke til seriøsitet og ordnede forretningsforhold blant registrerte utøvere.
I praksis fremstår ordninga kun som ren registreringsordning, snarere enn reell kvalitetsgodkjenning. Det finnes fortsatt ingen nasjonale krav til utdanning eller klinisk kompetanse som sikrer et felles faglig minimumsnivå. I tillegg førte opphevelsen av fritak for mva for registrerte utøvere i 2021 til manglende insitament for å være registrert – og registeret mistet i stor grad sin tiltenkte verdi.
Sett fra vår bransje er dette en utfordring. Når myndighetene oppretter et offentlig register, men ikke stiller tydelige og likeverdige nasjonale krav til kompetanse, overføres ansvaret for kvalitet i praksis til de ulike terapeutorganisasjonene, uten tilstrekkelig offentlig forankring. Det skaper et fragmentert system der pasientsikkerhet og faglig standard i stor grad blir avhengig av organisatorisk tilhørighet – uten nasjonal styring.
Manglende kunnskap – en helsepolitisk utfordring
Som naturterapeut i Norge befinner jeg meg i et helsepolitisk vakuum. Jeg er etterspurt av pasienter, men i liten grad inkludert i den offentlige nasjonale helsepolitiske systemutviklinga.
Undersøkelser viser at bruken av naturterapeutiske og alternative behandlingsmetoder i Norge har vært stabil i flere tiår, mens forskningen fortsatt henger etter. Når WHO anslår at kun én prosent av global helseforskning er rettet mot naturterapeutisk behandling, sier det noe om avstanden mellom praksis og kunnskapsgrunnlag i et globalt perspektiv – en tydelig ubalanse mellom faktisk bruk og forskningsmessig prioritering.
Manglende kunnskapsgrunnlag er en helsepolitisk utfordring – manglende vilje likeså. WHOs forventning om nasjonal politisk styring i sitt strategidokument for naturterapi og alternetiv medisin burde få norske helsemyndigheter og helsepolitiske talspersoner til å våkne. Fra mitt ståsted kan det se ut til at det faktisk er det motsatte som skjer.
Krav til egen bransje
Skal WHOs ønske om integrering, utvikling og krav til faglig standard bli en realitet, krever det mye av oss selv også. Dersom vi naturterapeuter ønsker en tydeligere plass i det helsepolitiske landskapet, må vi tåle tydeligere krav. Her er det heldigvis noe positivt å spore.
World Naturopathic Federation (WNF) har de siste årene arbeidet systematisk med å etablere internasjonale standarder for utdanning, klinisk praksis og etikk. WNF har som formål å «fremme, støtte og videreutvikle den globale naturterapeutiske profesjonen», samtidig som organisasjonen arbeider for «hensiktsmessig regulering og anerkjennelse» og for å sikre «de høyeste utdanningsstandardene» internasjonalt.
Dette handler ikke bare om faglig stolthet, men om legitimitet, pasientsikkerhet og muligheten for integrering, og viser at det finnes etablerte profesjonsmodeller som kan ligge til grunn for en mer strukturert nasjonal politikk også i Norge – dersom viljen er til stede.
Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon (NNH) har som formål å være den øverste utøvende og rådgivende fagorganisasjon for norske naturterapeuter, samt bidra til naturterapiers utbredelse og tilgjengelighet slik at det er til gavn for det enkelte individ ved å forebygge sykdom og fremme helse.
NNH er fullverdig medlem av WNF og følger deres retningslinjer. Selv om NNH i over 30 år har representert et fagmiljø som har etablert gode strukturer for kvalitet og jobbet for høyere krav til utdanning, mer systematisk faglig oppdatering og en klar profesjonsstandard for en rekke naturterapeutiske behandlingsformer, blir dette dessverre i begrenset grad gjenspeilet i norsk offentlig helsepolitikk.
Et nødvendig nasjonalt taktskifte
Fra et praksisperspektiv fremstår det som nødvendig med en tydeligere helsepolitisk avklaring av naturterapiens plass i Norge. Dersom bransjen skal utvikles på en bærekraftig måte, vil det bety at norske helsemyndigheter og helsepolitiske talspersoner må ta et større ansvar. Det handler ikke om ukritisk integrasjon. Det handler om å ta realitetene på alvor og legge føringer.
Når en betydelig del av befolkningen benytter naturterapi og alternativ behandling, er det ikke lenger tilstrekkelig å regulere bransjen i randsonen av offentlige helsetjenester. Det må også utvikles strukturer for
- kvalitetssikring
- praksisnær forskning
- forsiktig og kunnskapsbasert integrasjon, der det er relevant
Aller først må registerordninga revitaliseres, fra å være en ren registreringsmekanisme til ei ordning med nasjonale minimumskrav til utdanning, klinisk kompetanse og faglig standard. I tillegg bør Helse- og omsorgsdepartementet utarbeide en egen nasjonal strategi for naturterapi og alternativ behandling, i tråd med WHOs anbefalinger.
NAFKAMs mandat må styrkes slik at forskning i større grad blir praksisnær og kan bidra til profesjonsutvikling. Der det foreligger dokumentert effekt og sikkerhet, bør det også åpnes for gradvis integrering av naturterapeutiske og alternative behandlingsformer i primærhelsetjenesten, særlig innen forebygging og ved kroniske tilstander.
Ei helsepolitisk avklaring av om naturterapi og alternativ behandling kun skal reguleres, eller om feltet også skal utvikles som en del av fremtidens helsetjeneste der myndighetene tør å stille krav og samtidig legger til rette for utvikling og samarbeid, er helt nødvendig.
Endringer i helsepersonelloven
De siste årene har endringer i helsepersonelloven knyttet til faggrupper innen naturterapi og alternativ behandling primært dreid seg om å innlemme utvalgte faggrupper som autorisert helsepersonell. Hovedformålet har vært å styrke pasientsikkerheten gjennom statlig tilsyn.
Etter at naprapater, osteopater og paramedisinere ble inkludert som autorisert helsepersonell fra 1. mai 2022, skulle Helse- og omsorgsdepartementet fortsette en prosess for å vurdere om eventuelt andre faggrupper skal omfattes av autorisasjonsordninga. Her jobbes det sakte. Vi venter fremdeles på eventuelle forslag til endringer i loven.
Egen naturterapeutisk fagprofesjon i stedet for fragmentering
At naturterapi fremdeles ikke godkjennes som helsetjeneste av norske helsemyndigheter er underlig og frustrerende. Som naturterapeut vil jeg ikke bare være synlig i praksis, men har også et ønske om å være forankret i en nasjonal helsepolitisk strategi – for eksempel ved at det åpnes opp for autorisasjon av en egen naturterapeutisk fagprofesjon, på lik linje med det som NNH har nedfelt i Strategisk handlingsplan 2026-2028. Da vil jeg kunne drive en naturterapeutisk praksis, godkjent og regulert av nasjonale helsemyndigheter, uten å gå på akkord med min faglige integritet og grunnleggende naturterapeutiske behandlingsprinsipper.
Se også Toscana – modell for integrativ medisin i offentlig helsevesen?
Én kommentar
Artikkelen mener jeg godt kunne vært brukt som ingress i Debatten på NRK og/eller i Dagsnytt 18. Den burde også vært inne i de store avisene, dette gjelder mange mennesker. Senere studier viser at det dreier seg om en million av befolkningen som årlig bruker en eller annen form for alternativ behandling. Videre burde kronikken vært formidlet til politikere, kanskje spesielt de respektive helsepolitiske talspersonene i partiene, Helsedirektoratet, HOD og Statens helsetilsyn.
I mitt arbeid i SABORG har vi brukt stort sett samme argumentasjon overfor både HOD og Helsedirektoratet de senere år. Det er imidlertid en stor utfordring i å få de i tale. Tidligere fikk vi i stand gjerne et årlig møte, men nå får vi vanligvis ikke svar på våre henvendelser en gang.
Vi skulle likevel tro at dette er ganske så aktuelt nå hvor helsemyndigheten og legeforeningen stadig oftere har en mer pasient-individualisert behandling på agendaen for ikke å snakke om den økende ressursmangelen i helsevesenet generelt.
Men som sagt; vi har en stor utfordring med å «komme gjennom» med dette temaet for tiden. Er det noen som har innspill til løsning så har Svein Johannessen her laget et godt dokument som uredigert kan og burde brukes for en slik stor og viktig sak.