Oddveig Myhre er oppvaksen i Porsgrunn, og byrja å praktisera som naturterapeut ved Optimalhelse Senter Skien i 2016. Ho har sin naturterapeutiske utdanning frå Southwest College of Naturopathic Medicine (SCNM). I USA gjev dette rett til å bruka tittelen Naturopathic Doctor ND.
Tekst: John Petter Lindeland
Ho arbeider i dag også som lærar ved Tunsberg medisinske skole, og underviser studentar som tek Ernæringsterapi, Grunnmedisin og i faget Ernæring, livsstil og miljø.
-Fortell litt om di interesse for naturterapi/naturmedisin.
-Interessant at du spør om naturterapi. Dette er et uttrykk som jeg bruker lite, da min utdanning egentlig ikke er som terapeut, selv om jeg jobber som det i Norge. Jeg bruker selv begrepet naturmedisin, fordi det er i den definisjonen jeg føler at jeg hører hjemme. Jeg skjønner at dette kan være forvirrende, men jeg identifiserer meg ikke som en terapeut. Jeg er utdannet lege – i USA. Vi bruker ikke ordet terapi der på samme måten som her. Der er ordet «therapy» assosiert med psykologer og mentalhelseproblemer. Da går man til «terapi». Derfor blir dette helt merkelig for meg. Jeg driver med naturmedisin og gir behandlinger («treatments»), ikke terapi. Bare en filleting som jeg sikkert burde akseptere, men det skurrer i hodet mitt – så jeg sier naturmedisin.
Min interesse for denne type medisin kom etter at jeg selv som tenåring ble behandlet med homøopati med veldig gode resultater, i motsetning til hva jeg hadde opplevd hos fastlegen. Den kontrasten jeg opplevde i hvordan man ble behandlet hos disse to helt forskjellige helseekspertene, gjorde stort inntrykk på meg. Med hjelp av min mor, søkte vi mer naturlige behandlingsalternativer for alle mulige helseplager og har vel egentlig bare fortsatt med det. Jeg har stor tro på Hippocrates prinsipp Vis Medicatrix Naturae. Hvis du gir kroppen det den trenger, så kan den helbrede seg selv. Selv om dette høres enkelt ut, og til dels naivt, så ser jeg dette i praksis med mine pasienter. Det er ganske utrolig hvor mye kroppen klarer å fikse når den får litt naturmedisinsk støtte.
Utdanning
-Ditt utdanningsløp startar i 1994 ved San Diego State University med ein bachelor i mikrobiologi. Seinare blei det ein mastergrad i same faget, og i 2006 sluttførte du studiet som kvalifiserer til tittelen Doctor of Naturopathic Medicine ved Southwest College of Naturopathic Medicine (SCNM). Kvifor blei det USA, og kva var avgjerande for at du ikkje stoppa ved mikrobiologien?
-Det kan man si kanskje si var det de kaller for «kismet» i USA eller skjebnen som vi sier. Som masterstudent på Arizona State University spesialiserte vårt laboratorium seg på immunologi – og da spesielt med å prøve og forstå autoimmune sykdommer. Vi hadde også et samarbeid med SCNM, hvor studenter fra den skolen kom til oss, slik at de hadde et laboratorium de kunne bruke for sitt forskningsarbeid. En av disse studentene, Dr. Ann Marie Fine, oppdaget at jeg hadde en skuff full av vitaminer og urter som jeg brukte når jeg eller mine medstudenter ikke følte seg bra. Det var noe jeg startet med etter at jeg fikk behandling fra den norske homøopaten. Jeg hadde satt meg litt inn i naturmedisin og brukte en del vitaminer og urter for egen helse. De andre studentene rundt meg begynte å skjønne at dette var til hjelp, og kom også innom når de ikke var helt i form. Allerede da hadde de begynt å kalle meg for «doc», et uttrykk vi også brukte for de som tok doktorgrad i mikrobiologi, så jeg tenkte ikke noe mer på det. Det var jo det jeg skulle gjøre når jeg ferdig med mastergraden.
Dr. Fine kommenterte at jeg drev på med naturmedisin og at jeg burde begynne på SCNM. Hun fortalte om skolen og hva de hold på med der og sa at jeg var på feil sted. «You are a naturopathic doctor» sa hun. Jeg husker jeg syntes det var veldig interessant, men tenkte ikke mer på det. Jeg hadde jo minst ett år igjen på masteren min, og den skulle jeg gjøre ferdig før jeg gikk videre på doktorgraden.
Et par måneder senere holdt Arizona State University en stor konferanse hvor skoler og firmaer kom for å rekruttere nyutdannete studenter. Jeg gikk mest innom bare for å se litt og fordi de tilbydde gratis mat. Det var alltid et stort trekkplaster for en fattig student! Jeg stoppet opp ved SCNM, og de var veldig interessert i min forskning og meg som student. De ga meg all informasjon og sa rett ut at hvis jeg søkte, så var jeg garantert å komme inn. Det var fristende, men utfordringen var at denne skolen var dyr og at søknadsfristen gikk ut om tre uker.
Jeg reiste hjem og fortalte min bror om dette. Han hadde akkurat (faktisk samme dag!) fått ny jobb med betydelig høyere lønn, men den involverte mye reising. Han sa at hvis jeg tok meg av huset, hundene hans, og hjalp til med hans firma, så betalte han for skolen. Jeg husker at jeg tenkte at dette var veldig flaks.
Det neste steget var å få inn søknaden til SCNM så fort som mulig. Jeg hadde et godt forhold til dekanen for mikrobiologi avdelingen på skolen og fikk han til å skrive et «letter of recommendation». Jeg fikk også Dr. Fine til å gjøre det samme. I USA er nesten disse anbefalingsbrevene de viktigste for hele søknaden og det er ikke vanlig at dekaner skriver disse. Igjen, kjempeheldig! Søknaden ble gjort ferdig og levert på under en uke og det i seg selv er utrolig. Jeg ble innkalt til intervju elleve dager etter at de hadde mottatt søknaden. Som regel må man vente minst 3 måneder. Jeg reiste på intervju og på slutten av det fikk jeg beskjed om at jeg hadde kommet inn. I hovedsak så var intervjuet bare en formalitet for å finne ut litt om hvordan jeg var som menneske fikk jeg greie på senere. Søknaden min var allerede godkjent.
Det som var merkelig, var at alt gikk så fort og helt uten noen utfordringer og komplikasjoner. Vanligvis har jeg måttet «slåss» for å komme meg dit jeg vil, men ikke når det gjaldt dette. Derfor bruker jeg ofte ordet kismet. Det var dette jeg skulle gjøre.
Pasientgrupper
-Har du spesiell interesse for visse pasientgrupper, eller har du ein allmennpraksis som handterer ulike tilstandar?
-Jeg tar imot alle, bortsett fra barn. Jeg ser kun barn hvis foreldrene enten er pasient hos meg eller hos en av de andre terapeutene på Optimalhelse Senter Skien – OSS. Det er viktig for meg at foreldrene er trygge på den behandlingen som jeg og mine kollegaer tilbyr.
I USA så var jeg spesialisert innenfor nevrologisk immunologi og endokrinologi. Det vil si at jeg så mest pasienter med kroniske sykdommer relatert til endokrinologiske, nevrologiske og immunologiske sykdommer. Da snakker vi om parkinson, multiple sklerose, epilepsi, nevropati, revmatisme, infertilitet, stoffskifteproblemer og andre endokrinologiske sykdommer.
Det jeg oppdaget når jeg kom til Norge, er at jeg ikke får tak i de «nutrasøytiske» (ernæringstilskudd som har farmasøytisk styrke) midlene som jeg brukte for å behandle nevrologiske og immunologiske sykdommer. Jeg syns fortsatt det er frustrerende å møte pasienter hvor jeg vet at hvis de kunne fått blant annet intravenøs ernæringsterapi, hadde sjansen for forbedring vært betraktelig større.
I Norge startet jeg med stoffskiftepasienter. Det skyldtes en venninne av meg som jeg behandlet når hun besøkte meg i USA. Hun satt i styret for det lokale stoffskifteforbundet og inviterte meg til å holde foredrag. Da hadde jeg plutselig fulle timeplaner med disse pasientene og jeg ser fremdeles mange av disse.
I tillegg ser jeg pasienter med tarm og fordøyelsesproblemer. Det er veldig mange som har irritabel tarm og lignende og dette er også en stor del av årsaken til flere autoimmune sykdommer. Det som jeg opplever i Norge, og som er forskjellig fra USA, er at mange tror at de ikke kan gjøre noe med autoimmune sykdommer. De kommer til meg fordi «magen» er dårlig og de har hørt fra noen at det kan jeg hjelpe dem med. De blir ofte overrasket at bedre fordøyelse som regel også forbedrer autoimmunitetsreaksjonene. Faktisk så har jeg enda ikke møtt en pasient med autoimmun sykdom som har en god fordøyelse, så for meg er det helt klart at lekk tarm-syndrom lager mye ubalanse i immunforsvaret.
I hovedsak ser jeg pasienter som har ubalanser i hormonene, fordøyelsen og immunforsvaret. Faktisk ser jeg en økende grad av immunologiske problemer, spesielt infeksjoner, den siste tiden og det trenger jeg vel ikke å utdype.
Behandlingsstrategi
-Kan du fortelja litt om korleis du nærmar deg ein pasient, og kva som blir avgjerande for behandlingsstrategien.
-Min tilnærming til hver pasient starter forholdsvis likt, selv om hver pasient er unik. Jeg har utviklet et skjema som kartlegger en del symptomer relatert til fordøyelsesfunksjoner, blodsukkerreaksjoner, stress og stoffskifte. Det skjemaet ligger tilgjengelig på nettsiden vår og er til stor hjelp for meg når jeg skal finne ut av hva som er ubalansen hos pasienten. Ofte får jeg det skjemaet fra pasientene før de kommer inn på kontoret. I tillegg ønsker jeg blodprøver og kopi av andre tester, hvis de har det. Det gir meg en oversikt over hvor det er sannsynlig at ubalansene ligger i kroppen. Når pasienten kommer inn, undersøker jeg pasienten for normal funksjon av hjerte, lunger, mage og også litt nevrologiske tester. Jeg gjør også andre fysiske tester hvis pasienten har helt spesielle behov. Det viktigste er å finne ut hva som skjer i kroppen.
En stresset kropp reparerer dårlig, og derfor må grunnleggende fysiologiske funksjoner være i orden. Jeg gjør en blanding av vestlig og østlig undersøkelse av fordøyelsen og det er det ikke så mange som gjør. Dette er noe jeg har plukket opp fra forskjellige leger og så har jeg funnet en metode som passer for meg. Jeg gjør en vanlig palpering og auskultasjon av magen, men jeg sjekker også fordøyelsespunkter og gjør en tungeanalyse som er basert på tradisjonell kinesisk medisin for å bedre forstå hva som skjer i fordøyelsen. Jeg gjør ikke pulsanalysering så ofte fordi det er jeg ikke så flink til. Det jeg er ute etter er å se om det pasienten har svart på skjemaet stemmer med det som kroppen «sier». Hvis man vet hvordan man undersøker kroppen så får man mye informasjon.
Når jeg har gjort undersøkelsen, begynner jeg å prioritere. Det viktigste er å få orden på fordøyelsen og balansere det autonome nervesystemet. Hvis man ikke tar opp maten, medisinene eller kosttilskuddene slik man skal, må det korrigeres. Hvis stress er årsaken til dette, må det roes ned. Jeg prøver å unngå for store behandlingsplaner fordi det ofte øker stresset hos pasienten. Jeg har en regel som gjør at jeg stopper på 5 nye ting de skal gjøre. Det er sjeldent at jeg bryter den regelen, men noen pasienter er mer motivert og klarer det. Vanligvis begynner jeg heller litt forsiktig, men fokuserer på det jeg tror er den største ubalansen først. Det er ikke alltid at jeg treffer på hva som er hovedproblemet, men jeg har blitt bedre med årene.
Jeg bruker også en del urter og jeg får alltid de beste resultatene med urtemedisin. Jeg bruker også homøopatiske midler hvis pasienten trenger det. Noen pasienter kommer inn og uttrykker seg som om de leser ordene fra en homeopatibok. Da stopper jeg ofte opp med den vanlige rutinen og sjekker om de trenger homøopatiske midler. Jeg har gått i lære hos homeopater i USA i tillegg til at vi studerte homeopati i 4 år som en del av utdanningen. For å kunne ta kroniske caser må man være flinkere enn det jeg er, men jeg hører etter hvis pasienten «snakker» homeopati.
Så selv om jeg har en grunnleggende rutine som er viktig for meg slik at jeg får god kartlegging, forandres denne i forhold til pasientens behov. Det at ingen pasienter er like, gjør min hverdag både krevende og spennende. Aldri en kjedelig dag på jobb!
Samarbeid
-Har du noko kontakt med offentleg helseteneste i kommunen din?
-Ikke direkte, og da mener jeg at vi ringer ikke hverandre, men jeg har samarbeid med leger rundt om i Grenland om pasienter. Det er som regel pasienten som formidler kontakten og det fungerer fint. De får av meg et skriv om at jeg ønsker samarbeid fordi det er det beste for pasienten.
Jeg har hatt et par leger hvor vi har kommunisert per epost om felles pasienter. Jeg opplever at når legene ser CVn min (noen pasienter tar den med), så tar de meg mer seriøst. Samtidig så har pasienter opplevd å bli hivd ut av kontoret til legen fordi de går hos meg. Det jeg syns er rart er at dette skjer som regel hvis pasienten har blitt bedre.
Jeg har også blitt anmeldt av en nevrolog til fylkeslegen, igjen fordi pasienten ble bedre. Pasienten var kjempefornøyd med min behandling og fastlegen hennes støttet meg, så resultatet av dette var at fylkeslegen ga meg medhold. Slike ting er selvfølgelig stressende og dessverre går det ofte ut over pasienten. Denne pasienten ente med å bytte nevrolog.
Auka status
-Kva strategiar meiner du er viktigast for at naturterapien skal få større legitimitet i samfunnet?
-Først og fremst må vi gi terapeuter en god grunnutdanning som gjør at vi kan «snakke» medisin med leger og annet helsepersonell. Når vi kommuniserer det samme språket, blir vi møtt med mer respekt. I USA er vi på lik linje med leger i mange stater, men ikke alle. Det gjør at jeg kunne oppleve noen som syntes at jeg ikke var en «ordentlig» lege. Med to mastergrader, så kan jeg litt om forskning og medisin og etter en kort prat med disse «ordentlige» legene, så har jeg alltid opplevd at holdningen deres snur seg.
Det at jeg kan referere til forskning og «snakke» medisin, er en måte å legitimere min egen utdanning. Vi kan diskutere kvaliteten på en del medisinsk forskning en annen gang. Likevel, jeg opplever det som utrolig viktig er at vi som naturmedisiner kan grunnmedisin slik at vi kan forklare oss uansett om det er snakk om anatomi, fysiologi, urter, ernæring eller om energi og frekvenser. Poenget er at vi må kommunisere på en slik måte at vi blir hørt av både leger og pasienter.
Jeg savner også et krav om at terapeuter må holde seg oppdatert når det gjelder medisinsk informasjon/faglig oppdatering. I USA så var kravet at man måtte ha 40 timer med «continued medical education – CME» hvert år. Jeg sier ikke at vi trenger 40 timer, men kanskje det burde ligge et krav om 15-20 timer hvert år. Det betyr at hvis man går på to konferanser i året, har man dekt dette kravet. Det burde være innafor og mulig å oppnå fordi de fleste konferanser er nå tilgjengelig digitalt. Det er bare å følge oppsettet som brukes for CMEs stort sett i de fleste land. Jeg tror dette er en viktig måte å sørge for at kvaliteten på kunnskapen blant terapeuter er god.
Vi bør også styrke samarbeidet blant terapeutene, rett og slett fordi vi er sterkere når vi står sammen. Vi får mer gjennomslag som en stor gruppe og blir mer hørt. Her er det kjempeviktig at vi har en organisasjon som setter krav til terapeutene slik at de med god trygghet kan støtte terapeuten hvis det blir behov for det. Verdien å stå sammen i en organisasjon kan ikke overvurderes. Kjempeviktig!
Samtidig så er det viktig for å bygge det sosiale samholdet blant terapeutene. Nå nylig var det Terapeutdagene i Tønsberg, og det var utrolig hyggelig og veldig inspirerende å se så mange flotte naturmedisinere samlet på et sted. Det er så deilig å få litt påfyll av kunnskap og det inspirerer i alle fall meg. Alltid mer å lære og derfor melder jeg meg til stadighet på konferanser og webinarer. Jeg satt for noen dager siden og hørte på et webinar fra USA. Det er litt kjipt når det foregår klokka tre om natta, men det går det også hvis det er veldig interessant.
Jeg tror også vi må utvikle spesialiseringer innenfor naturmedisin slik at vi får økt kompetansen blant våre terapeuter. Her ser jeg for meg en utvidet rolle for NNH, da jeg mener at de må inn som overstyrende organ for å godkjenne spesialiseringer. Man vil da for eksempel kunne få godkjenning med «Diplom i naturmedisinsk endokrinologi – DNE» eller «Diplom i naturmedisinsk kardiologi – DNK.» Uansett, jeg syns vi skal ha spesialister også innenfor naturmedisin og jeg mener at det er en god måte å gjøre oss mer legitim i samfunnet.
